Sceneteppe til Ringerike fengsel, avdeling Ullersmo, i samarbeid med en gruppe innsatte.
Oppdrag for Kunst i offentlig rom (KORO)
Størrelse: 9,2 m bredt × 5,2 m høyt
Teknikk og materiale: Cyanotype på tekstilbiter i bomull, lin, silke og ull, broderi i ull, silke og bomull, applikert på kraftig bomullstekstil. Håndsøm. Fôret med bomullssateng.

Konsept

Vi startet sommeren 2025 med Cyanotype-verksteder. Kjørte inn i fengslet med bilen full av UV-lamper, UV-sensitive tekstiler i mørkeromsposer, grøfteblomster, krukker og glass, tusj og folier til å tegne på. Aurora Romano, fotograf med lang erfaring med cyanotrykk, skulle lede verkstedene og lære oss hva vi skulle gjøre:

Cyanotype er en gammel fotografisk teknikk der man bruker UV-stråler fra sola eller UV-lamper til å bringe fram motivet på tekstil eller papir behandlet med lyssensitiv kjemi. Der UV-strålene slipper til, blir tekstilen blå. Der noe blokkerer lyset, forblir den hvit. Blåfargen og motivet kommer fram når tekstilen vaskes etter eksponeringen.

Sola skinte hver gang vi kom disse første gangene. Vi var i «flerbruksrommet», med tilgang til en stor, fin luftegård, og jobbet både inne og ute. Vi hadde temaer for dagen, som maskerade eller sommerminner, og lærte teknikken gjennom å utforske. Vi lagde trykk både for oss selv, for å gi til noen kjære, og til sceneteppet. Vi samarbeidet på store stoffstykker.

Vi plukket reinfann langs fengselsmuren som jeg fikk ta med inn. I kokekjelen farget vi noen av trykkene til grønntoner. Det luktet jord og blomster langt ut i korridoren. Noen trykk dyppet vi i vaskesoda og fikk fram gultoner.

En av de innsatte jobbet videre på cella si i utallige timer. Han tegnet et tre meter høyt tre, satt sammen av mange tegnefolier i A3-format. Han tusjet fram treet ved å jobbe på begge sider av foliene. Treet skulle gjenspeile både håp og sorg, vår og høst: små blader på den ene siden og bare greiner viklet inn i hverandre på den andre. I midten formet det seg et hjerte mellom greinene. Han tegnet inn fugler – eller kråker – som fløy inn og ut av treet.

Alle delene av treet ble tapet sammen og lagt ut i rommet når vi skulle trykke det. Så jobbet vi oss fram, seksjon for seksjon ble gjenskapt i tekstil ved hjelp av en mengde UV-lamper. Delene applikert sammen, og treet var der!

Og kråkene, det var mange som laget motiver av dem. Deltagerne fortalte at de er kjæledyr for innsatte. Mates, har egne navn og lystrer når de blir ropt på. Da vi gikk hjem den kvelden, oppdaget vi dem. De satt tett i tett på muren som omgir fengslet. Det føltes som hundrevis.

Etter hvert introduserte jeg broderi – eller det å tegne med tråd. Dette i samarbeid med Hanna Retsö Pizarro, kunstner med stor kunnskap om broderi. Vi valgte Cyanotrykk vi hadde lyst til å bearbeide videre, utforsket sting åpent og ble vist ulike muligheter etter hvert. Mange hadde aldri sydd før. Vi snakket om hvordan det oppleves å sy. Én forteller at det er godt å sy store, frie løkkesting – at stingene er skjøre, og at det er fint å lage noe man må være forsiktig med. A sier at han har lært om farger, at han liker å se hva som skjer når han syr over med tråd i en annen farge, men også at han har sprettet opp mange ganger for å få det slik han vil. En annen sier at det kjennes som terapi, at han kommer ut av tankekjøret.

Jeg har observert røslige karer sitte ute i sola med bøyde hoder over hvert sitt broderi. Jeg har hørt dem le høyt og tulle, men også snakke om barn og savn. Om temaer som ikke ofte deles her inne, hvor det å ikke vise følelser, være barsk og lukket, er det vanlige. Etter mange år med verksteder vet jeg at det å jobbe med hendene på denne måten gjør noe med hva vi snakker om og deler. Det åpner hjertene våre.

Hanna og jeg arbeider videre med broderi på atelieret. Vi kopierer eller lar oss inspirere av stingene deres og bruker farger de har valgt. Vi tar arbeidet med oss tilbake. Vi lager nye trykk og syr. Legger alt utover gulvet og lager komposisjoner sammen. Teppet vokser fram.

Jeg var usikker på hvor mange verksteder jeg kom til å trenge. Kanskje 20? Det har blitt 55 turer. En av dem gikk til Brumunddal.

Da jeg begynte med verkstedene på Ullersmo, hadde jeg et ønske om å lage Cyanotrykk ute i naturen sammen med deltagerne. Det lot seg ikke gjøre mens de var i fengselet. Men vi fikk det til med K da han kom ut – kunstneren bak det tre meter høye treet. Aurora og jeg dro til Brumunddal i sommer. K hadde funnet det perfekte stedet for oss, med grantrær, lyng, geitrams og et vakkert tjern. Og sola skinte!

Blant spor av lys og tid er en prosess og et arbeid som betyr mye for meg personlig. Kanskje fordi jeg ordløst har gjenkjent sorg og savn. Det er mye av det i fengselet. Det er mye av det inni meg etter å ha mistet Harald, mannen min. Men mest av alt er Blant spor av lys og tid et teppe om håp. Om tid og mening. Om drømmer. Om alt det fine som bor inni hver av oss.

Jeg gleder meg til sceneteppet skal avdukes første uke i desember 2026. Inntil da: fortsatt tusenvis av sting som må settes.